Reisebrev #3 – Natalie Velde om å være yngst

Å være yngst.. Å være yngst på laget byr på en god blanding av både fordeler og ulemper. Det er ikke alltid like gøy å bære på utstyr og høre «miste mann i midten» gang på gang, men heldigvis overgår det å få spille med de «store», det aller meste. Hjemme i Norge har vi skole som er en belastning på hverdagen. Her nede i Tyrkia, får vi kjenne litt på hvordan det er å leve som en heltidsproff, uten å måtte pendle mellom skole, trening og prøver. Det å slippe å tenke på skole gjør at vi får hvilt kroppen mer, og klarer derfor å sette fotballen i et større fokus. Som yngste spiller på treningsfeltet, er det naturlig å kjenne på nervøsiteten i hvert: skudd, pasning og bevegelse. Etter hvert som man kommer inn i det, øker tryggheten som igjen øker prestasjonen. Smaken på mestring blir sterkere og en har lyst til å vise hvorfor en er der. Oppholdet så langt har blitt fylt med nye opplevelser, læring og ikke minst trening og videomøter. Vi spilte kamp i forgårs hvor jeg fikk sjansen på topp fra 56. minutt. Det var deilig å kjenne litt på kampfølelsen etter en lang periode med opptrening. På så kort tid har jeg fått tilbakemeldinger som jeg skal ta med tilbake til hverdagen hjemme i Norge.