Reisebrev #5 – Anita Underhaug om Sin reise til å bli tatt med på leir?

Min fotballkarriere startet på ferkingstad idrettslag. Der syklet jeg som oftest til alle treningene i sterk vind, og regnet var ikke til å unnslippe. Med årene da jeg vokste og var klar for ungdomsskolen, valgte jeg å skifte fotballklubb til Skudenes idrettslag for å spille sammen med mine daværende venninner. Det positive med Skudenes var at jeg kunne droppe sykkelen, men så var buss akkurat like kjedelig.. Dagene gikk for det meste i skole, komme seg hjem til middag, fotballtrening og være med venner på fritiden.

For min del har det ikke alltid bare vært oppturer når det kommer til fotball. En del skader og sykdommer har rammet meg opp gjennom årene, som for eksempel en brukket fot, mange forstuinger, overtråkk, brennkopper osv. Du skulle trodd at når så mye står i veien for at du skal kunne gjøre det du liker best, så river det på viljen samtidig som motivasjon svekkes. Kanskje det gjør det for mange, men jeg kjente heller på følelsen av og ville komme tilbake og spille igjen. Noe som gav meg enorm treningsvilje og lyst. Det gjorde att eg tok steget videre til Avaldsnes sitt rekruttlag i slutten av 2017.

Å komme inn i gruppa var ikke i nærheten av det jeg hadde fryktet. Jeg kjente noen av jentene fra før, og det tok ikke lang tid før jeg ble kjent med de andre. Steget mellom junior og a-lag var enormt. Både kvalitetsmessig og tempomessig. Konsentrasjon var ein veldig viktig faktor for å holde nivået til dei erfarne spillerene. Her var det mange gode spillere med mye kunnskap som jeg ville lære av. Da gjaldt det å trene mer. Avaldsnes hadde en annen spillestil enn hva jeg var vandt til, så en god del av oppkjøringstiden ble brukt på blodharde intervaller. Da min første sesong startet i 2018, tok det ikke lang tid før kyssesyken tok plass og jeg var ute igjen. Jeg gikk derfor glipp av en god del av min første sesong sammen med Avaldsnes rekrutt. Da helsa ble bedre og jeg fikk klarsignal til å endelig trene igjen, var det full fres.

Noe av det jeg tror har vært nøkkelen til at jeg i dag sitter i Tyrkia med et av de beste lagene i Norge, er at jeg alltid har kommet på trening for å bli bedre. Det har handlet om å trene, ikke om å bli trent. Jeg har alltid hørt på trenerene og lyttet til deres råd om hva jeg må bli bedre på og/eller gjøre anderledes. Det handler om å ikke gi opp.